Tanker og følelser

Hva skjer med verden?

Hei søtinger!

Jeg har ikke mye å si i dag. Ute regner det og jeg ligger inne og er helt slapp i kroppen.. Det eneste som mangler nå er at jeg blir syk før jul. Men jeg skal ikke klage, jeg har det bra! I bakrunnen hører jeg at det snakkes om barnemassakren på Sandy Hook school på nyhetene og det får meg til å tenke. Hvordan kan folk bli så onde? Hva er det som får folk til å tippe over og drepe? De samme spørsmålene gikk igjennom hodet mitt for litt over ett år siden. Den dagen var jeg på jobb. Det var sommer, jeg hadde hatt matpause og fått høre av kjæresten min at det var gått av en bombe i Oslo. Jeg trodde ikke at dette var noen stor sak før jeg kom ut på kjøkkenet hvor jeg jobbet og fikk høre en mannestemme som sa "ikke ring til de som er på Utøya, det foregår skyting på Utøya!" Helt sykt! 

Jeg er en person som liker å finne svar på spørsmål. Jeg liker å tenke, se for meg ting, finne ut av ting, sette meg inn i situasjoner, men alt dette er umulig i slike situasjoner. Det er ikke selve situasjonen som er vasnkelig å se for seg, men hvorfor situasjonen finner sted. Det å drepe et menneske i seg selv er jo helt forferdelig, men hvordan kan en person se barn i øyne, høre skrikene og gråten og alikevel drepe? Det får meg til å miste litt troen på mennesker. Samtidig skal jeg ikke trekke noen konklusjoner på forhånd, jeg aner jo ikke hva som foregikk i hodet til denne 20-åringen, det gjør jo ingen av oss! Men saken er uansett helt forferdelig og skulle aldri ha skjedd.


Bilde hentet fra vg.no

Jeg kjenner jeg blir litt målløs når jeg tenker på slike saker. Jeg klarer liksom ikke helt å forstå omfanget av saken. Det at 20 barn mellom 5 og 10 år er blitt drept, det virker bare helt uvirkelig. Jeg klarer på en måte ikke å tro på det. Jeg vil kanskje ikke tro det helt heller. Hva om det skjedde noen av oss? Bare tanken gir meg grøssninger og vonde bilder. 

Så jeg lurer bare på hva det er som skjer med verden? 
Er jeg den eneste som stiller meg selv disse spørsmålene? 

Burde homofile ha de samme rettighetene?

 

Dette er en sak som har plaget meg lenge. Jeg husker at det var en periode for ikke så alt for lenge siden hvor denne diskusjonen ble brakt frem ganske ofte. Både i medier og på skolen. Det jeg syntes er merkeligst med denne saken er alle de forskjellige meningene. Ikke det at jeg trodde at alle ville mene akkurat det samme,men noen meninger var helt hårreisende. Dagens diskusjonstema er derfor, burde homofile ha samme rettigheter som alle andre?

Selv kjenner jeg flere homofile. Jeg er også i familie med en som er homofil, noe som absolutt ikke plager meg i det hele tatt. Snarere tvert imot! Jeg skjønner rett og slett ikke hva ondt andre kan se i "disse menneskene". Det eneste som skiller de ifra meg er legning. Ellers er vi helt like! Hvorfor har så mange mennesker så mye imot andre med en annen legning?

En av sakene som har blitt diskutert mye er om homofile bør få lov til å gifte seg i kirken. Jeg syntes det er latterlig at det i det hele tatt er et spørsmål! Jeg vet at noen kristne mener at Gud ikke godtar homofili, men er det ikke slik at Gud elsker og godtar alle? Er vi ikke alle tross alt "skapt av Gud"? Og jeg trodde også det var noe som het at vi er alle perfekte i Guds øyne. Nå er ikke jeg kristen, så for meg er alt det der bare ord i en bok, men jeg mener uansett at det med respekt for andre er en viktig ting! Hvordan akkurat du vil tolke Bibelen er din sak, men ikke la det gå utover alle andre. Og hvorfor skal ikke folk få lov til å gifte seg foran Gud om de er homofile? De kan da være minst like godhjertede som du og jeg.


Bildet er hentet fra google

Jeg husker veldig godt at adopsjon ble dradd mye frem i mediene en periode. Jeg husker også at vi hadde en stor diskusjon i klasserommet om akkurat dette. Noen mente at homofile ikke burde få adoptere fordi et barn trenger både en far og en mor. Vel, for det første så kjenner jeg en haug av folk  som har vokst opp med kun én forelder og det blir jo mennesker av de også! Jeg kan absolutt ikke se at det har påvirket de på noen stor og avgjørende måte for deres fremtid. De blir elsket, og er ikke det tross alt det som virkelig betyr noe? Og hvem sier at et barn med en far og en mor vil få det mye bedre enn et barn med to av samme kjønn? Jeg tror nok at et barn på barnehjem vil få det mye bedre hos to homofile som elsker barnet, enn på et barnehjem som foreldreløs for resten av livet. 

Min konklusjon i alt dette er at homofile er like godhjertede som resten av befolkningen. De egner seg like godt som venner, kjærester og foreldre som alle andre med andre legninger. Jeg syntes folk skal få lov til å elske den de vil. Kjærlighet er det fineste du kan gi til et annet menneske, og det opp til hver og en av oss å velge hvilket kjønn det skal være så lenge begge er fornøyde. Uansett religion eller etnisk bakgrunn så burde en få kunne bestemme over egne følelser og ikke bli fortalt av andre hva som er greit og ikke greit. ( Da mener jeg selvfølgelig ikke ting som pedofili osv...) Jeg mener homofile og hetrofile burde ha akkurat samme rettigheter som alle andre! Vi er tross alt mennesker alle sammen. 

Hva mener dere?
Er dere enige eller uenige?  

Er utroskap greit?

Utroskap er noe de fleste har hørt om. Det er noe en frykter og avskyr, men det skjer stadig vekk med veldig mange mennesker. Dette er et innlegg hvor jeg vil snakke om hva jeg tenker og føler om utroskap. Jeg forventer ikke at alle er enige i mine meninger, og jeg håper at de av dere som kommenterer vil kommentere med respekt. jeg vil selvfølgelig også gjerne høre deres meninger også! 

Personlig har jeg aldri opplevd utroskap og håper og tror at jeg aldri får oppleve det heller. Min mening er at utroskap er noe av det groveste du kan gjøre mot et annet menneske. Da mener jeg ikke sammenlignet med drap, voldtekt osv, men følelsesmessig. Jeg vet at det er mange der ute som har opplevd utroskap, til og med noen jeg kjenner. Det er forferdelig å se venner gå igjennom den smerten de opplever etter å ha blitt utsatt for utroskap, og jeg klarer ikke engang å se for meg hvordan jeg ville følt meg om det skjedde meg. Det ville vært helt forj*vlig! Hvordan noen kan utsette et annet menneske for en sånn smerte, det skjønner jeg bare ikke. At noen kan være så ondskapsfulle er helt utrolig. 

En annen ting jeg heller ikke kan forstå er hvordan noen klarer å ta den utroe kjæresten tilbake etter at h*n har vært utro. Jeg skjønner jo at man vil ha alt tilbake sånn det var før alt skjedde, men jeg tror ikke jeg kunne klart det om det hadde skjedd meg. Selvfølgelig ville jeg vært knust, og selvfølgelig ville jeg hatt alt tilbake til normalt, men jeg kunne ALDRI trodd på vedkommende når han sa at han elsket meg. Om du virkelig elsker en person så er du ikke utro! Jeg kunne heller aldri tilgitt noe slikt. Ingen fortjener å bli utsatt for utroskap, og om noen utsetter deg for det så er de ikke verdige til å ta del i ditt liv. 

Dette er noen av mine meninger om utroskap. Det finnes ingen unnskyldninger for utroskap. Om du virkelig hater en person så mye så kan en jo heller gjøre det slutt. Og når det kommer til "jeg var full" unnskyldningen.. Den holder aldri i livet! Om en er så j*vla dum i fylla så skulle vedkommende tenkt seg litt bedre om på forhånd. Vi kan tross alt styre over egne handlinger.

Hva er dine meninger om utroskap?
Har noen av dere opplevd dette? 

Den følelsen..

Har dere noen gang hatt det slik at det er noe som plager dere, men dere vet ikke helt hva? At dere er triste eller sinte uten å vite helt hvorfor? Vel, dere som har hatt disse følelsene før vet i hvertfall hva jeg mener når jeg sier at den følelsen du sitter igjen med da er helt jævelig. 

Som oftest er jeg i godt humør. Jeg ler for det meste og har som regel alltid et smil om munnen. Dette gjelder de fleste dager. De andre dagene derimot, de det ikke er så mange av, men som fremdeles finnes. Disse dagene går egentlig ikke an å forklare med få ord, rett og slett fordi jeg ikke engang selv vet hva jeg føler, eller hvorfor jeg føler det. Jeg kan være i topphumør i det ene øyeblikket for så å befinne meg i kjelleren i det neste. Humøret går i en berg-og-dalbane, og plutselig kan jeg finne meg selv gråtende. Disse dagene er veldig frustrerende.

Hva det kommer av, aner jeg ikke. Det er vel egentlig det som er aller mest frustrerende. Plutselig kan jeg bli lei meg uten grunn. Kun en liten kommentar som jeg absolutt ikke ville brydd meg om til vanlig betyr plutselig verdens undergang. Og plutselig, helt uten vidre er alle tanker borte og jeg sitter igjen med tanke som rett og slett kan beskrives som "wtf?". 

Det værste med det hele er vel egentlig at så få vet om dette. Få vet hvorfor jeg plutselig kanskje er i dårlig humør, hvorfor smilet plutselig forsvinner. Selvfølgelig skjønner de det ikke, jeg skjønner det jo knapt selv. Og jeg tenker jo også at det er vel egentlig ingen grunn til å fortelle det videre? Utenom til de som allerede vet. Det er jo ikke akkurat noe som skjer ofte. Jeg vet ikke engang om jeg vil at de skal vite. 

Jeg blir til og med forvirret av meg selv nå mens jeg skriver. Jeg vet ikke engang hvorfor jeg skriver dette. Det er vel egentlig for min egen del. for å endelig ha skrevet det ned et sted. De som kjenner meg har nok fått med seg at jeg sjeldent snakker om følelser. I hvertfall på dette nivået. Jeg syntes det er enklest å skrive ned følelser, det er derfor jeg skriver nå.  Dette ble veldig rotete, men akkurat nå er dette egentlig det ryddigste jeg har å komme med.

Det er rart å skrive dette og på samme tid vite at egentlig hvem som helst der ute kan lese det. Noen følelser er veldig private, og disse er vel kanskje noen av den kategorien. Alikavel følte jeg at jeg måtte skrive dette. En liten befrielse. Jeg prøver ikke å si at jeg er en veldig deprimert person med mange problemer osv, men alle har vel sine dager i guess? Eller?

Noen andre der ute som kjenner seg igjen?